Det går ikke over med alderen. Det bare endrer form.
Jeg vet at enkelte sliter litt ekstra når møteplasser og treningsarenaer stenger, samtidig som dagene blir mørkere. Derfor vil jeg fortelle om noe som har gitt meg en uventet superboost denne høsten.
Fortsett å lese «Jeg har oppdaget en effektiv og gratis naturmedisin»
Å halte rundt på svake ankler og knær går noen dager. Faktisk noen uker. Men det holder nå.
Fortsett å lese «Alternativ trening er oppskrytt!»
Denne uken er det en fire siders reportasje i Norsk Ukeblad om meg som voksen med ADHD. I dag blir nok ingen overrasket når jeg forteller at jeg er «hyperaktiv». Men slik var det ikke for 30-40 år siden, selv om symptomene var det.
Fortsett å lese «ADHD-frue i Norsk Ukeblad: Hvorfor ble «ingen » overrasket?»
Jeg kan bli nektet forsikring mot alvorlige sykdommer på grunn av andres sykdomshistorie. Fortsett å lese «Hører dette hjemme i Norge i 2019?»
Noen sier at 40-årene er den siste desperate epoken i livet der man kan lure seg selv til å tro at man har et snev av ungdom over seg. Når man fyller 50, er den moroa definitivt over. Fortsett å lese «Halvveis til 100 og 10 år med ADHD»
Etter å ha blitt utredet for ADHD var veien til medisinering kort. Litt vel kort, mener jeg. I denne nå litt gamle artikkelen i Aftenposten stilles noen spørsmål jeg mener er svært relevante i forhold til behandling av ADHD og tilhørende symptomer.
Fortsett å lese «Jeg måtte love å ta ADHD-medisin for å få utredning»
Hva gjør en ADHD-erinne hvis hun en dag ikke klarer å opprettholde den nesten-daglige treningen på grunn av sykdom? Fortsett å lese «HJELP, hva gjør jeg hvis jeg ikke kan trene ?»
Som treåring snek jeg meg ut midt på natten og løp til stranda for å bade. Siden har svømming vært den beste ADHD-medisinen for meg.
Dette fikk jeg stadig høre da jeg var liten. Å havne på gangen eller få tilsnakk fordi jeg snakket uten å rekke opp hånden, korrigerte læreren faglig, eller kranglet med en medelev om en stol, var helt vanlig. Fortsett å lese «– Har du kvikksølv i ræva, elle?»
Fra å være tabulagt i våre foreldres generasjon, har åpenheten rundt ikke-synbare personlighetstrekk, tilstander og sykdommer nærmest eksplodert de siste årene.