Er idrettsutøvere med ADHD mer sårbare for spiseforstyrrelser enn andre utøvere?
Kombinasjonen konkurranseidrett og spiseforstyrrelser er velkjent. Det samme er ADHD og spiseforstyrrelser. Man vet også at mange «hyperaktive» velger å satse på sport.
Kan det være at de to risikofaktorene, ADHD og konkurranseidrett, sammen forsterker den totale risikoen for utvikling av spsieforstyrrelser i sterkere grad enn man tidligere har vært klar over?
Første gangen jeg hørte snakk om spiseforstyrrelser i forbindelse med ADHD var under et opphold i Peru i 2006. Jeg var reiseleder for en norsk gruppe, og hadde satt meg på et stille rom på hotellet for å fylle ut noen papirer.
Plutselig kom en gjeng med 4-5 unge jenter inn og spurte om de kunne låne bordet ved siden av. De var studenter i psykologi og skulle ha kollokvie.
Selv om spansken min var veldig begrenset, fikk jeg med meg at de snakket om koblingen mellom bulimi og ADHD. Dette fikk jeg også bekreftet da jeg ikke lenger klarte og dy meg og måtte spørre dem om det var det de diskuterte.
Jeg forklarte at jeg hadde hatt spiseforstyrrelser i tenårene, som jeg trodde kunne forklares med mer enn bare slankepresset i svømmeidretten. Jeg hadde også flere ADHD -symptomer, selv om jeg på dette tidspunktet ikke var utredet.
Jeg syntes diskusjonen til de peruanske studentene var veldig interessant, ettersom jeg hadde lest i en svensk avis at det var påfallende mange jenter med spiseforstyrrelser som ble diagnostisert med ADHD etter en stund i behandling hos psykolog. Artikkelen handlet også om at mange ble feilaktig diagnostisert med «kun» spiseforstyrrelser, og dermed fikk feil eller mangelfull behandling.
En uheldig trekant?
At idrettsutøvere ofte rammes av spiseforstyrrelser er i dag velkjent. Forskningsresultater viser også at det ikke lenger er noen tvil om at spiseforstyrrelser og spesielt bulimi, er vanlig blant personer med ADHD.
Vi som har drevet med konkurranseidrett vet også at det ikke er uvanlig at foreldre til barn med ADHD oppfordres til å la barnet prøve ut treningsintensive idretter som langrenn, svømming, løping eller andre «slitsomme» idretter. Dette gjorde man faktisk allerede på 80-tallet flere steder i den vestlige verden.
Man hva når et barn med flere ADHD-symptomer starter med en idrett, der presset om vekt og utseende er så sterkt at mange ender opp med spiseforstyrrelser?
En person med mye energi vil kunne strekke seg langt forå bli god i en idrett som krever mye trening. Er man først blitt litt «god», vil man gjerne bli bedre. Det er naturlig å følge instruksene fra trenere og ledere , men også de uskrevne normene fra konkurrenter og treningskompiser.
De formelle instruksene kommer gjerne fra trenerne og lederne. Samtidig kommer de uutalte normene for hva man skal spise, hvordan man skal trene og hva som er bra og ikke bra, fra det man observerer blant konkurrentene og venner i miljøet.
Min erfaring
Jeg drev med svømming på slutten av 1980-tallet. Spiseforstyrrelser var ganske utbredt i svømmesporten, selv om det var tabu å snakke om det. Det var ikke så rart, ettersom foreldrene våre heller ikke turde å snakke om det seg imellom. Det var skambelagt å ha et barn som ikke taklet noe så enkelt som å spise normalt.
Det var også få trenere og ledere som tok opp «elefanten i rommet» på 80-tallet. Jeg husker kun en gang, der en juniorlandslagstrener kalte alle deltakerne inn til samling for å snakke om dette. Dette var treningsleir i utlandet, der det var noen svømmere som ikke spiste ordentlig. «Alle» visste hva som feilte dem, men ingen turde si noe om det. En av disse som ikke spiste normalt og som hadde gått ned til sykelig lav vekt, var jeg.
Vi ble naturligvis spurt av treneren i forkant om vi syntes det var greit å ta det opp i plenum, noe vi var helt enig i at var ok.
Jeg vet ikke om jeg hadde gått med på dette i dag, men som 17-åring følte jeg en slags forvrengt stolthet over å ha «klart å slanke meg såpass at det ble lagt merke til», og at jeg måtte mates med kjeks for hver 1000 meter jeg tilbakela i bassenget. Det sier litt om hvordan jeg var i hodet da det sto på som verst. Det som skulle være en uskyldig kortvarig slankekur, endte opp med å bli en konkurranse mot vekta, der jeg stadig jaktet nye «tideler». En halv kilo til ned, og klapp på skulderen til meg selv!
Jeg er likvel veldig glad for at dette ble tatt opp der og da, i plenum. All ære til trener Per som turde å omtale elefanten i rommet.
«Nest best»
Jeg var nok blant de som Jorunn Sundgot- Borgen omtaler som «de nest beste», hvertfall blant juniorene her i landet. Det er disse Sundgot -Borgen senere har uttrykt bekymring for i forhold til spiseforstyrrelser.
Jeg var blant dem som tok medaljer i junior-NM, men som aldri ble bedre en nummer to. Jeg var en av dem som på en god dag, med optimale forhold, riktig timing og marginene på min side pluss litt flaks, kunne kvalifisere meg til en representasjonsoppgave med flagget på ryggen. Det var bare uflaks at den ene gangen jeg hadde muligheten, måtte jeg istedet ringe til treneren å si at jeg ikke hadde energi til å representere landet på en god måte 😉
Jeg var en av mange som var villige til å strekke meg langt for å får den plassen. Men meldte altså avbud da den kom.
Feilbehandlet?
På begynnelsen av 2000-tallet både abonnerte jeg på og skrev litt for medlemsmagasinet til daværende Interesseforeningen for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). Foreningen heter nå Spiseforstyrrelsesforeningen, ettersom det nå er allment kjent at også menn rammes av spisefortyrrelser.
I IKS-magasinet leste jeg flere artikler der kvinner beskrev sine følelser rundt ukontrollert matinntak, og mange av historiene jeg leste var påfallende like mine egene erfaringer i beskrivelsene av følelser rundt dette.
Hvis vi går tilbake til slutten av 80-tallet, oppdaget jeg allerede da at det var to forskjellige årsaker til mine egne spiseforstyrrelser. Det var også to forskjellige situasjoner.
Den ene var ønsket om å se bedre ut. Dette var den planlagte strategien som inneholdt lavere inntak av kalorier, og en sjelden gang oppkast hvis jeg ikke kunne lure meg unna et påtvunget fellesmåtid. Det var ekkelt å kaste opp, men i løpet av de få gangene jeg gjorde dette, lærte meg også «teknikken».
Den andre situasjonen der jeg tulla med mat, var når jeg brått ble frustrert eller sint, og måtte «få det ut» . Ettersom jeg allerede hadde «lært» meg å kaste opp gjennom den første perioden med spiseforstyrrelser, ble dette en veldig naturlig ting å gjøre hvis jeg fikk behov for å «kvitte meg» med impulsiv uro, frusterasjon og sinne.
IKS-magasinet
Artiklene i IKS-magasinene handlet for meg derfor ikke kun om ukontrollert impulsivt matinntak. Det handlet like mye om å måtte «få ut» uroen, frusterasjonen og overveldende følelser.
Jeg hadde som 17-åring blitt sendt til en psykolog for å få skikk på matvanene. Psykologen var tidligere landslagstrener og favoriserte ironisk nok derfor tynne mennesker. Jeg snakket mye om uroen min, og fokus var ene og alene på mat og følelser rundt mat. Dette funket dårlig for meg, og det hele endte i en slags konkurranse der jeg forsøkte å lure han i forhold til matinntak. Noe han selvfølgelig gjenomskuet. Vi lo godt begge to, men terapimessig var dette året til liten nytte.
I ettertid vet jeg at deler av årsaken til at jeg slet med bulimi var nevrologisk betinget.
I dag lurer jeg på om idrettsmiljøet kanskje fikk for mye av «skylden» for at jeg og en del andre utviklet spiseforstyrrelser.
Det er samtidig viktig å understreke at jeg absolutt ikke vil skjære alle over en kam, og heller ikke underslå konkurranseidretten eller utøveres personlige ambisjoner sin betydning for at såpass mange utvikler spiseforstyrrelser.
Men det slår meg at mange tidligere idrettsutøvere som var på landslag eller i grenselandet for å kunne bli tatt ut på enkeltoppgaver med flagget på brystet, har fortalt historier som gjør at jeg synes det er på sin plass å stille spørsmålet.
Det gjelder ikke bare svømmere, men utøvere jeg har vært i kontakt med i flere treningsintensive idretter. Påfallende mange har nemlig fortalt at de var diagnostisert som «hyperaktive» som barn, og at de har hatt spiseforstyrrelser i forbindelse med idretten.
Kan det være at ADHD, ønske om å prestere og utvikling spiseforstyrrelser gjør enkelte utøvere mer utsatt enn andre? Og kan spiseforstyrrelsene forsterkes/ignoreres på grunn av uroen og hyperfokuset til utøveren, som er vant til å føle på stress og uro til vanlig?
Finnes det noen forskning på hvorvidt en person med ADHD som velger å satse på eliteidrett er mer mottakelig for spiseforstyrrelser enn øvrige utøvere?
Hvis ja, vil jeg være glad for å få tips om dette!