Jeg kan bli nektet forsikring mot alvorlige sykdommer på grunn av andres sykdomshistorie.

Å stemple alle med ADHD med potensiell nedsatt arbeidsevne utelukkende på grunn av sykdomshistorien til et lite antall personer som faller under denne store paraplyen, er som å nekte alle med røtter fra spesifikke land innreise fordi noen få med samme etniske eller geografiske bakgrunn har utført terrorhandlinger.

ADHD er en stor paraplydiagnose med mange forskjellige symptomer. Jeg er 50 år og har jobbet i snitt 150 prosent siden jeg var 15 år. Jeg har forøvrig tatt høyere utdannelse med til dels svært gode karakterer, og drevet med idrett på forholdsvis høyt nivå fra jeg var 12 til i dag. En livsstil med mye trening gjør at jeg ikke trenger andre typer medikamenter, og holder også andre naturlige aldersrelaterte plager i sjakk.
 

«Redusert arbeidsevne»

Ettersom jeg nå har valgt å være frilansjournalist, må jeg selv tegne helseforsikring og uføreforsikring. Dette har jeg gjort tidligere, og er noe jeg ser på som ren rutine. 

Vel, inntil forrige uke, da jeg fikk en telefon fra forskringsselskapet mitt:

«Du har krysset av på at du har ADHD, og med den diagnosen vurderes man med potensiell redusert arbeidsevne», sier den ellers hyggelig stemmen på den andre siden.

– Hva? Hæ? WHAT??

Jeg regnet med å kanskje måtte gjøre kort rede for ADHD på skjemaet, men å få beskjed om at uansett hva jeg beviser å ha gjort i mitt lange arbeidsliv, kan jeg risikere å få reservasjoner, avkortning eller avslag på helseforsikring. Dette kan være utfallet også om legen min ikke har noe å bemerke på dette området. Nåværende og tidligere arbeidsgivere vil ikke «juryen» ikke snakke med, til tross for at det er disse som kjenner meg best på området «nedsatt arbeidsevne» . Det burde være obligatorisk å snakke med arbeidsgivere og tillitsvalgte i denne sammenhengen.

Jeg har forøvrig skrevet brev til forsikringsselskapet og blant annet oppfordret til at en prat med diverse arbeidsgivere må legges inn i rutinene når en persons arbeidsevne skal vurderes og det er tvil om arbeidsevne.

Tilbakeslag for vitenskap og holdninger

Vel, så jeg blir altså diskriminert uten annen grunn enn diagnosen i seg selv. Jeg skal altså stå med lua i hånden for å overprøve en jury som ikke vil hente inn informasjoen fra de som faktisk sitter på bevisene.

Og hva ligger i en mulig «reservasjon» i forhold til ADHD?

Ja, hva ligger egentlig i dette? Det har jeg ikke fått svar på. Kanskje ikke så rart , ettersom ADHD ikke er en sykdom, selv om det står omtalt som dette på søknadsskjema for helseforsikring. ADHD, ADD, Asperberger med mer gjør deg ikke ufør. Så hvordan skal man da bruke ADHD-en som reservasjon når det ikke finnes noe som knytter konkrete sykdommer direkte til ADHD?

Jo, vent nå litt, det er nylig forsket på en mulig sammeheng mellom en en gruppe leddplager og revmatisme og ADHD. En mulig sammenheng. Om ti år vil kanskje ADHD derfor kunne brukes som et argument for ikke å utbetale uføretrygd til en som nylig har fått en alvorlig leddsykdom.

Eller hva med kreft? Kan dårlig organisering av dagliglivet brukes som en årsak til kreftsykdom på grunn av stress over mange år?

Dere skjønner hvor jeg vil hen? At ved å bruke ADHD som et argument for avkortning av forsikringsutbetaling, kan man i realiteten bruke dette ved de fleste sykdommer, all den tid det ikke er konkret spesielfisert hva denne avkortningen eller reservasjonen omfatter av mulige folkesykdommer.

Men dette handler ikke bare om diskriminering. Det er verre:

En slik holdning kan slik jeg ser det føre til en farlig utvikling rent faglig og samfunnsmessig. Dette er et tilbakeslag for kunnskapen om ADHD og relaterte tilstander. Velfungerende personer vil unnlate å bli utredet når de ser hvilke begrensninger en diagnose kan få på viktige områder i fremtiden.

Konklusjonen ved at de velfungerende «bokstav- og fremmedord-innehaverne» forsvinner fra utredningene kan bli at kun ADHD-personer som er mindre velfungerende blir igjen i utredningene, og at dermed «kontrollgruppen» til slutt kun vil bestå av disse. Da er man tilbake til 1950-holdningene, hvor man mente at personer med ADHD/MBD- trekk var mindre interlligente enn andre. Noe man vet i dag er fullstendig feil.

Det er tydeligvis mer mangel på kompetanse rundt ADHD der ute i helse- og forsikrings-Norge enn jeg antok, noe saksbehandler i mitt forsikringsselskap var enig i. Men nå som alt skal automatiseres i form av skjema, blir det desverre mindre rom for individuell behandling. 

Resultatet av slik behandling kan gjøre at alle som ikke MÅ utredes, vil vurdere å ikke utredes det, med de konsekvenser dette kan få for både de det gjelder og det allmenne synet på ADHD. 

Ikke sykdom

Verken ADHD, ADD, Asberger eller andre relaterte tilstander gjør deg ufør. Enkelte tilleggslidelser kan gjøre deg ufør, men man må se på sykdomshistorikken og arbeidshistorikken i hvert tilfelle og til dem dette gjelder. Kanskje har det ikke noe med ADHD-en å gjøre i det hele tatt? Hvordan var det med den berømte hønemoren og egget hennes?

I dag vet de fleste at det er like mange ressurssterke personer med ADHD-er som det er ressurssvake og syke i denne store gruppen. Vi har ofte vidt forskjellige symptomer. Holdningen om at jeg skal vurderes utfra historikken og tilstanden til en liten gruppe mennesker som jeg ikke har noe felles historikk med, hører hjemme i fortiden, da man trodde at kun gutter ved navn Dennis eller Emil hadde MBD.

At en 20-åring med ADHD kan vurderes med høyere risiko i en periode av livet i forhold til å ta sertifikat eller å tegne ulykkesforsikring år vet jeg. Men at en velfungerende 50-åring som har hatt lappen i 31 år uten ulykker og presterer over landsnittet i både jobb, sosialt og i idrett, skal få reservasjon for «nedsatt arbeidsevne» på grunn av en en stor paraplydiagnose, hører ikke hjemme i 2019.

Jeg ba om utredning som 39-åring, uten at jeg hadde måttet gjøre dette. Jeg ønsket å vite grunnen til indre euro, at jeg «snakker som en foss» og avbryter, har litt vel mye energi, er slurvete /utålmodig ved konsentrasjonskrevende «kjedelige» jobber, og har tidvis dårlig impulskontroll i form av raskt forbigående sinneutbrudd. Ønsket om utredning hadde aldri noe med jobb eller behov for trygd å gjøre. Hadde jeg visst at jeg ville bli ansett som «mindre verdt» og med nedsatt arbeidsevne kun på grunn av  «bokstavene» , ville jeg aldri bedt om denne utredningen.

Jeg angrer derfor på at jeg ba om utredning, men skal nok klare meg.

Jeg vil samtidig oppfordre andre voksne som vurderer utredning om å tenke seg om to ganger.

Å ble diskriminert på grunnlag av en paraplydiagnose som både gir postive og negative trekk, blir for dumt i 2019. At jeg kanskje  ikke får tegne forsikring mot uførhet som følge av alvorlige sykdommer som kreft, MS og så videre er ikke for dumt. Det er et overgrep, mener jeg.