Noen sier at 40-årene er den siste desperate epoken i livet der man kan lure seg selv til å tro at man har et snev av ungdom over seg. Når man fyller 50, er den moroa definitivt over.

Da var det min tur. Fordelen med å være født sent på året er at de fleste andre i årskullet fyller år før en. Og er det noe jeg har forsøkt å dra ut lengst mulig, så er det 40-årene.

Men 1.november var det ingen vei tilbake. Og selv om det runde 5-tallet er det runde tallet jeg har hatt mest motstriende følelser rundt, så er naturligvis alternativet til ikke å bli 50 mye verre.

Billig hvitvin Down Under

Da jeg fylte 30 drakk jeg billig hvitvin på taket av en halvluguber backpacker i Red Light -distriktet Kings´ Cross i Sydney. Mine to artige venninner og reisefølge ga meg en brun plastpepperbøsse med en kenguru på. Jeg har den i skapet ennå.

Sammen hadde vi pakket sekken og reist til den andre siden av jorden for en måneds strandloffing. Men da de andre to dro hjem, fortsatte jeg til New Zealand. Etter tre måneder og flere ombookinger kom jeg meg til slutt hjem til Tromsø, kalottkamp i svømming og snø i mars.

Bikkje, mann og hus

Ti år senere feiret jeg 40-årsdagen sammen med en flokk inviterte jenter på Slemmestad. I løpet av de siste ti årene hadde jeg fått meg mann, vorstehhund og rekkehus. Jeg hadde også fått meg fast journalistjobb i et båtblad, og reiste forstatt til andre siden av jorden en gang i året. Jeg hadde rukket å få med meg noen mastersrekorder i bassenget i 35-39-klassen, og vært innom både Tromsø, Oslo IL, Lambertseter, gamleklubben LRK, Asker og Drammen svømmeklubb.

Et halvt år før jeg fylte 40 ble jeg kalt inn til utredning for ADHD på DPS Drammen, etter å ha bedt om utredning. De syv fagfolkene som skulle evalurer meg var klare i sin vurdering: Her var det mye ADHD på gang! Jeg fikk en klar diagnose, omtrent som jeg hadde ventet.

Ti år er gått, og jeg svømmer forstatt like mye. Mesterskapene er gulroten som tvinger meg ut på trening de gangene dørstokkmila føles tung. Jeg svømmer fordi jeg har godt av det, både kroppslig og mentalt. I tillegg har jeg lykkepillen Tussler, hunden vår som tar meg med ut på tur flere ganger om dagen. I forfjor gikk vi nesten 600 kiometer på ski sammen. Det vil si; han trakk og jeg hang bak…

Det siste året før jeg fylte 50 merket jeg nemlig de første svake, men ufravikelige, tegnene på at jeg ikke er evig ung. Jeg tror nok også det er derfor jeg har hatt mer angst og følt noen som ligner på sorg ved å innse at jeg nærmer meg «middelaldrende» og dermed også er godt i gang med overgangsalderen.

Hva så med ADHD-en? Den har vært der nå offisielt i 10 år. Men uoffisielt i 50. Den ble bare ikke formalisert før jeg var 39.

40 versus 50

Nyere forskning viser at noen «vokser av seg» ADHD-symtomene. Men dette gjelder slett ikke alle. Ofte blir det mindre «H», altås hyperaktivitet, med årene, mens «D»- en forblir uendret. Rettere sagt: En del av oss blir mindre fysisk urolig, mens den indre uroen og tankekjøret fortsatt er der. Jeg kjenner meg godt igjen i dette, og vet ikke helt om jeg liker det eller ikke.

Jeg har ikke tatt medisin siden 2014, med mindre jeg kan regne klorvann som medisin.

Svømmingen er forsatt min beste medisin, og en liten økt på 1500 meter hjelper både mot stress, dårlig konsentrasjon og dårlig humør.

Da jeg var 39 hadde jeg forsatt så mye energi at jeg kunne sitte oppe og jobbe mange timer ekstra på kvelden, selv etter harde treningsøkter og lage jobbdager. Dette var en av de positive effektene av ADHD-en. Jeg fikk gjort mye. I dag er en del av den ekstra energien borte, selv om jeg forsatt rekker over en del mer enn hva jeg tror er vanlig. Problemet er at jeg fortsatt planlegger og legger opp gjøremål utfra den boblende energien jeg hadde for 10-15 år siden.

Resultatet blir at jeg ikke klarer å gjennomføre alt etter planen, og ender opp som både utslitt, stressa og en følelse av mislykkethet.

Impulskontrollen er forsatt like dårlig som før, desverre. Hvorfor kunne ikke heller energien forblitt den samme, og impulskontrollen forbedret seg? 😉

Jeg føler meg forsatt tidvis som en 15-åring når impulsene slår inn , enten det er overveldene glede eller adrenalinsinne som er årsaken. Men heldigvis er jeg blitt litt bedre til å styre dem. Jeg har også lært meg en del strategier for å dempe eller unngå de verste seansene. Det er lenge siden jeg kastet noe i gulvet og ødela det på grunn av en bagatell! Jeg innser likevel at den indre uroen muligens vil følge meg resten av livet.