Uten å glorifisere en verdensomfattende pandemi, vurderer jeg å tilskrive Covid-19 æren for at jeg ikke lenger kjenner smerter i leddene. Jeg ville nemlig ikke begynt med vinterbading hvis bassenget i bydga forsatt var åpent.
Jeg vet at enkelte sliter litt ekstra når møteplasser og treningsarenaer stenger, samtidig som dagene blir mørkere. Derfor vil jeg fortelle om noe som har gitt meg en uventet superboost denne høsten.
Denne uken er det en fire siders reportasje i Norsk Ukeblad om meg som voksen med ADHD. I dag blir nok ingen overrasket når jeg forteller at jeg er «hyperaktiv». Men slik var det ikke for 30-40 år siden, selv om symptomene var der.
Dette fikk jeg stadig høre da jeg var liten. Å havne på gangen eller få tilsnakk fordi jeg snakket uten å rekke opp hånden, korrigerte læreren faglig, eller kranglet med en medelev om en stol, var helt vanlig.Fortsett å lese – Har du kvikksølv i ræva, elle?→
Fra å være tabulagt i våre foreldres generasjon, har åpenheten rundt ikke-synbare personlighetstrekk, tilstander og sykdommer nærmest eksplodert de siste årene.