Derfor klarer jeg meg uten medisin i dag

Med eller uten medisin? Det finnes ingen fasit, da vi alle er forskjellige, med forskjellig sosial og fysisk bagasje. Her kommer noen tanker om hvorfor jeg klarer meg uten medisin.

Da jeg spurte om utredning for ADHD for 20 år siden, var svaret at det fikk jeg kun hvis jeg ville ta medisin ved påvist diagnose. Jeg avslo tilbudet, men fikk utredning uten det samme kravet 8 år senere etter å ha flyttet til ny kommune. Dog hadde jeg nok av erfaringer som tilsa at jeg ikke passet inn i A4-boksen i dagens samfunn, og at jeg burde prøve å begrense meg på mange områder.

Å si ja til medisin var likevel noe jeg ikke kunne stå inne for, ettersom jeg hadde klart meg godt uten fram til jeg over 30. Jeg hadde tross alt gjort meg erfaringer som jeg hadde reflektert og lært av, selv om det ikke innbar at jeg klarte å justere disse.

Hvorfor jeg ble stilt overfor dette medisinultimatumet, er fortsatt ganske uforståelig, og faktisk ganske provoserende. Jeg kjenner mange som klarer seg godt uten medisin, samtidig som jeg ser at det kan være nødvendig for en del mennesker, og også til hjelp for meg i noen situasjoner.

Etter utredningen i Drammen for 12 år siden, fikk jeg tilbud om å prøve ritalin hvis jeg ville, noe jeg gjorde. Det funket bra, men bivirkningene gjorde at jeg valgte å gå tilbake til livet uten medikamenter.

Mange har spurt meg hvorfor og hvordan jeg lever med tydelige ADHD-symptomer som sterke impulser, tidvis dårlig konsentrasjon, sinneutbrudd og tankekjør, uten å ville ta medikamenter. Symptomene er jo ting som tidvis kan føre til selvforakt og frustrasjon. Det hjelper for eksempel lite å skryte av fem i norsk gramatikk fra videregående og S på ungdomskolen, når jeg skriver bøttevis av feil fordi det rett og slett går for fort.

Spesielt når jeg jobber som journalist … 😉

Jeg vil derfor nevne noe av det som jeg tror er årsaken til at jeg klarer meg uten medisin, og noen av erfaringer jeg har gjort på godt og vondt, som har gitt meg mer selvinninsikt.

Svømming har alltid vært viktig for meg . Det er min «medisin» i hverdagen.

Oppvekstvilkårene

Grunnen til at jeg har klart meg såpass bra uten medisiner tror jeg går helt tilbake til barndommen. Jeg var heldig og hadde foreldre som var tidvis strenge og satte strenge grenser, samtidig som de fulgte meg opp, motiverte og støttet opp. De kunne i mine øyne være urimelige, men de brøy seg. ADHD var aldri noe tema, derimot mente de at «jeg kunne hvis jeg ville».

Denne holdningen slo både positivt og negativt ut, men til tross for at jeg valgte språk og samfunnsfag istedet for naturfag, som de hadde ønsket, fikk jeg full støtte her. Da jeg ønsket riding i valgfag i åttende klasse, var beskjeden fra heimen at jeg gjerne kunne få det, hvis jeg valgte tysk som det andre valgfaget.

Siden faren min var utdannet i Tyskland sørget han også for at jeg forsto pensum og gjorde lekser.

Senere, da jeg begynte å svømme, stilte mine foreldre opp som sjåfører til trening både før og etter skolen. Men også her var kravet at jeg gjorde skolearbeidet før kveldstreningen.

Jeg vet at dette nok ikke hadde funket for alle, men for meg, som både ville svømme og likte språk, var det det en grei deal. Jeg fikk holde på med ting jeg var flink i.

Frisk luft og fjellturer gjør bra for balansen . Men skulle gjerne hatt mer tid til dette i hverdagen.

Slutt på svømming, hva nå?

Så kom slutten på tenårene, med spiseproblemer, smak på fest og alkohol og etterhvert slutten på den aktive konkurransesvømmingen på norsk juniorelitenivå. Tidligere hadde flere venner og til og med lærere kommentert at jeg sikkert kunne gjøre det bedre på skolen hvis jeg ikke brukte så mye tid i bassenget. Men med to seksere, og flere femmere enn firere og treere i karakterboka, var ikke dette noe stort tema. Aller minst for meg og mine foreldre.

Det skal sies at jeg tok ting lett, rett og slett fordi jeg var lat når det gjaldt ting jeg ikke ønsket å bruke tid på, og dermed søkte korteste vei til gode karakterer. Evnen til å visualisere lærerstoff, ha farger på tall og måneder, samt «henge ting på knagger», hjalp meg masse. Jeg eide heller ikke skam når det gjaldt å spørre i tide og utide hvis det var noe jeg lurte på som jeg tenkte jeg kunne få bruk for.

Men så sluttet jeg å svømme 10 ganger i uka. Istedet for å blir mer konsentrert om skolen, ble jeg mer ukonsentrert og slapp. Jeg oppdaget også at en real fest ga meg fri fra tankekjøret, hvertfall inntil neste morgen da jeg våknet opp langt på dag og innså at de hjemme var grinete og jeg hadde angst.

Å slutte med reglemessig trening var altså ingen god deal for meg. Jeg mistet «balansen» jeg tidligere hadde hatt i hverdagen.

I tillegg blomstret gammelt spisetull opp. Forskjellen var bare at det som tidligere hadde vært anoreksi og mestringsfølelse, nå ble bulimi og skamfølelse.  Uten de gode rutinene, ble også mat og tankekjør påfallende kipt.

Heldigvis er hunden min like glad i vann som jeg.

Triksene i hverdagen nå

Jeg har gjennom årene som fulgte gått på tryne mye, både i forhold til planlegging og gjennomføring, sinnemestring, utagerende uttalelser i festlig sammenheng og tanker rundt «hva skal jeg bli når jeg blir voksen».

Heldigvis ble jeg aldri eksponert for narkotika i noen stor grad, selv om jeg hadde en periode i yngre dager der jeg takket ja til en rev hvis noen bød. Men dette ga meg aldri noe, bortsett fra kvalme og svimmelhet. Æsj! Et unntak var etter en operasjon, hvor jeg hadde fått sterke smertestillende. Jeg våknet opp hyperaktiv og med følelsen av å ha vært på tidenes vorspiel, med lyst på mer å drikke. Ettersom jeg bodde alene, dro jeg hjem og avtalte møte med noen venner på en pub, for å fortsette «festen» fra sykehuset.

Det gikk bra, men det rare var at jeg helte innpå nærmere 10 halvlitere uten å føle meg full. Venninnene mine reagerte også, da de aldri hadde sett meg eller noen andre «så rolig og edru» etter mange øl. Vanligvis ville jeg pratet hull i hodet på dem etter to øl.

Jeg var også helt rolig og klar for å legge meg da jeg kom hjem, uten å spille musikk eller ta en siste night cup for å roe meg ned etter å ha vært ute.

Dagen etter var jeg helt normal.

Dette var en både skremmende og behagelig erfaring, ettersom jeg vanligvis ikke blir trøtt av alkohol før lenge etter at de andre har avsluttet festen. Noe som ikke er fullt så hyggelig 😉

Men jeg følte aldri for å gjenta dette, da jeg tror at jeg fort kunne blitt avhengig av det meste, hvis det var tilgjengelig og situasjonen tillot det.

Det er bedre å være avhengig av vann enn det meste annet… 😉

I dag

Utfordringene jeg beskriver over er her forsatt, så jeg har måttet lære meg noen triks og rutiner for å begrense «skadene» som ADHD-symptomene kan føre til.

Jeg har for eksempel erfart at jeg er kritisk og konsentrert  om morgenen og kreativ om kvelden.

Dette lærte jeg da jeg bodde i Frankrike som 20-åring, og jeg fikk et kort av en venninne som fortalte at en fyr jeg var delvis sammen med hjemme hadde funnet seg en ny dame. Jeg ble fly forbanna, mest fordi han ikke hadde baller til å si det selv. Så jeg skrev brev til han om kvelden og skjeldte han ut etter noter. Men siden dette var brev, og ikke messenger, måtte jeg vente til dagen etter med å sende det. Og da jeg våknet, angret jeg på det meste av innholdet og skrev hele brevet om igjen, men på en mye mildere måte. Så glemte jeg selvfølgelig å poste brevet før forelesningen, så da jeg kom hjem om kvelden lå det der fortsatt. Og jeg leste gjennom på nytt, og tenkte « wtf, dette er jo for dumt, han skal få høre «hvor David kjøpte ølet!». Så jeg skrev et brev for tredje gang, med ordlyd som var omtrent som kvelden før. Men igjen måtte jeg vente til dagen etter… Og da jeg våknet opp, ville jeg på nytt skrive det i en mildere tone.. Og hvis du lurer; Det var aldri alkohol eller annet i bildet under noen av redigeringene.

 Jeg husker heller ikke hvilken versjon jeg endte opp med å sende, men jeg fikk hvertfall svar.

Uansett, poenget med dette er at jeg lærte noe om meg selv som fortsatt er her den dag i dag.

Derfor skriver jeg ofte om kvelden hvis det er noe viktig eller noe som skal publiseres, og leser innhold og korrektur om morgenen. Det funker faktisk!

Hva jeg mener om dagens messenger og snap kan dere jo bare tenke dere, men det har blitt mye anger og selvbebreidelse som følge av mulighetene til å sende ting av gårde med en gang. Men jeg er vel ikke helt alene der, vil jeg tro.

En annen ting er dette med rutiner. Jeg kan klokka, men sliter likevel med å rekke alt. Hvertfall i tide. Kommer ofte 5 minutter for sent, selv om jeg har hatt all verdens tid.

Hvorfor? Jo fordi jeg gjerne begynner med noe impulsivt, rett og slett fordi jeg har god tid. Dete tar ofte lengre tid enn planlagt. Jeg «skal bare henge opp klærne», «skal bare lage svare på en mail» osv.

Jeg har funnet ut at jeg må, eller hvertfall bør, droppe de impulsive «skal bare»-tingene.

Så er det dette med fysisk trening. Jeg må enten gå en lang tur, svømme et par tusen meter, ta et kaldt sjøbad midt på vinteren, eller gjøre annet fysisk anstrengende for å være i balanse. En lang tur med hunden funker også.

En ritalintablett kunne sikkert gjort nytten, men det gir ikke den samme mestringsfølelsen og gleden. Så da får jeg heller sette av tid til aktiviteten. Og den gir mye glede, særlig hvis jeg også er sammen med andre.

Til sist har jeg måttet lære meg å prøve holde planene jeg lager, uten å bli for sint på meg selv hvis det ryker en dag.

Jeg lager nemlig planer, men siden det er så mange av dem, kan jeg lett ende med å ikke få gjort noe, rett og slett fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hva som er viktigst og bør gjøres først. Og det til tross for at jeg har laget en «timeplan « dagen før. Det burde jo bare være å følge planen.. men med hodet som er  på flere steder av gangen, blir det fort kaos likevel når planen skal settes ut i praksis.

Kluet er da å klare å hoppe inn i planen, selv om de første tingene forsvant ut.  Dette funker bedre når jeg ikke henger meg opp i hva jeg ikke har gjort, men tenker på hva jeg faktisk fortsatt kan gjøre. Det handler om at jeg må snu tankegangen, rett og slett.  Selvbebreidelse over det som har skjedd hjelper ikke, har jeg kommet fram til.

Et hopp fra femmern for første gang på 25 år gir mestringsfølese, som kan overføres til andre sider i livet.

Kjenn deg selv

Jeg tror mye av grunnen til at jeg klarer meg uten medisin i dag er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, og mine svakheter og styrker. Det har tatt tid, og det betyr ikke at alt går på skinner. Men det har gjort det lettere å lage rutiner for meg selv.

Vissheten og erfaringen med hard trening som energibalansering, gledekilde og mestringsarena fra ungdomstiden, har også vært uvurderlig.

Jeg har her et redskap å gå tilbake til som jeg har erfart fungere bra for meg.

Dette gjelder forøvrig også friluftsliv , kjærligheten til dyr og and andre positive erfaringer jeg har fra barndommen. Disse kommer godt med i dag!

Jeg hatet å bli dratt ut på langrenn som barn, men går jeg frivillig nesten hver kveld med hunden min om vinteren.

Og så kommer jeg ikke unna at jeg hadde en god, strukturert barndom, med folk som trodde på meg. Uten dette kunne mye vært anderledes.

Det viktigste er i dag å ikke gi opp alt jeg tenkte å gjøre i løpet dagen, selv om noe ikke går som planlagt.