Det er lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, men nå føler jeg at det er på tide med en oppdatering.

Denne vinteren har det gått i ett med jobb, skiturer, innesvømming, tur til Algeries ørken og ikke minst VM og World Cup i issvømming og vintersvømming. Først litt selvskryt :): Jeg ble faktisk dobbel verdensmester i issvømming i klassen min. Ikke nok med det, det ble også verdensrekord på 50 meter bryst og tangering av verdensrekord på den doble distansen i 0-gradersbassenget i Molveno, ved foten av Dolomittene. Totalt 700 svømmere fra 47 nasjoner stilte til start. Et par uker senere gikk turen til en venninne i Algerie, som dro meg med på en nesten to kilometers svømmeetappe i Sahara. Ja, du leste riktig. Jeg svømte stafettetappen på halvdistansen i Saharaman Extreme Triatlon. Helgen etter var det World Cup-avslutning i vintersvømming i Skellefteå, der vi svømte sammen vintersvømmere fra 21 nasjoner. Her ble det fire gull på meg, noe som var langt over det jeg hadde håpet på. Dette var dagens selvskryt. Men en bekjent sa en gang at selvskryt er den beste formen for skryt, for den kommer fra hjertet 😉 😉

Nå er jeg altså tilbake i daglige rutiner med jobb og trening.

Jeg blir både trist og provosert over den siste tidens negative mediedekning i forbindelse med ADHD. Som lærer, pedagog og journalist har jeg full forståelse for at det er de som sliter mest som trenger oppmerksomhet og forståelse. Ikke minst det siste. Mange av de jeg kjenner til som har fått diagnose ADHD gir uttrykk for at de føler at kompetansen på ADHD jevnt over er for dårlig, og at de blir misforstått av helseapparatet. Dette gjelder både de velfungerende som er i fast jobb og har fullført utdannelse med gode karakterer, og de som sliter med å få tilrettelegging for å kunne komme i jobb eller fullføre en utdannelse.

Likevel synes jeg den stadige negative vinklingen i media setter oss med ADHD i et unødvendig dårlig lys. Det er faktisk mange av oss som fungerer helt fint, og som knapt nok har hatt en dag borte fra jobb eller skole. Når man da og uventet møtes med en holdning som tilser at vi skulle være «syke» eller blir nektet helseforsikring fordi vi som gruppe «har dårlig arbeidskapasitet», med begrunnelse i at «det er jo slik det framstilles i media og av helsevesenet», så blir jeg både skremt, lei meg og provosert.

Velfungerende kvinner

I dette innlegget vil jeg ta opp den første, og ofte glemte gruppen, nemlig de såkalt velfungerende kvinner med ADHD. Det er i dag lite kunnskap om «velfungerende» voksne som selv velger utredning, og bakgrunnen for valget om utredning. Samtidig leser man at kvinner med ADHD utgjør en gruppe med stort sykefravær. Kvinner som utredes som voksne er ofte personer som i stor grad har gått «under radaren» og ikke blitt fanget opp av det offentlige.

Dette er med andre ord i stor grad kvinner som ikke blir fanget opp av skole- / PPU-tjenester og dermed heller ikke sendes videre til utredning. 

Likevel velger en del av disse, enten på eget initiativ, eller etter anbefaling fra andre, å utredes for ADHD i voksen alder. Hvorfor?

Med voksne kvinner mener jeg her personer fra sent i tyveårene og oppover, og primært kvinner som har gjennomført et studium og/eller har vært i arbeid over lengre tid.

Min teori er at det for disse kvinnene må finnes andre årsaker og motivasjon for å få diagnosen ADHD enn kun behovet for tilpasset opplæring, dokumentasjon for rett til trygdeytelser eller rett til medikantbasert behandling.

Å spørre om utredning for ADHD er imidlertid både tidkrevende og kan medføre negative konsekvenser i form av stigmatisering. Det er derfor lite trolig at man lar seg utrede kun av ren nysgjerrighet eller for «moro skyld». Det er derfor tilbøyelig å anta at disse kvinnene har eller har hatt utfordringer som ikke nødvendigvis er synlige i ung alder, og/eller som ikke har hatt store synlige negative konsekvenser for utvikling, utdanning og sosial tilpasning i samfunnet. Noe har likevel trigget ønsket om utredning etterhvert som de er blitt eldre.

Selvmedisinering og endring over tid

Jeg er nysgjerrig på hvordan disse kvinnene har klart seg gjennom mange år tilsynelatende uten problemer, og hva som først i voksen alder har ført til utredning og diagnosen.

Det er rimelig å anta at mange har et liv der de på ulike måter har hatt tilgang til selvmedisinering av ulke varianter. Jeg tenker her på selvmedisinering i «utvidet» form; fra alle typer rus til trening, arbeid, kontroll av matinntak, tvangshandlinger, og andre egendefinerte rutiner.

Utfra samtaler jeg allerede har hatt med nylig utredede voksne kvinner, gir flere inntrykk av at livet var «enklere» da de var yngre og kunne administrere fritiden og tiden selv. Flere forteller at idretten ga dem et verktøy til å finne balanse i hverdagen, og til å finne ro og konsentrasjon til å fullføre skole, studier og/eller jobb. 

Som voksne opplever flere at de ikke har tid til å drive idrett, gå turer, eller å dyrke hobbier  som tidligere har gitt dem denne balansen, ettersom roller  som mor, fulltidsarbeidene, eget husarbeid og forsørgerrollen tar mesteparten av tiden.

Nyere retningslinjer gjør at voksne som klarer seg «fint» ofte ikke får utredning for ADHD via DPS.

Er synet på ADHD og hva som skal til for å få diagnosen likt overalt, eller er det det enkelte DPS /utreder som avgjør hvem som får utredning eller ikke? 

Jeg erfarte selv  å få avslag i en storbykommune (hovedbegrunnelsen her for avslag var at jeg i utgangspunktet ikke var interessert i medisinering), men ble så tatt inn til DPS da de brått fikk ledig kapasitet etter at jeg hadde flyttet til nabokommunen. 

Flere kvinner jeg har kontakt med via lukkede fora opplever at de får avslag fordi de er «for velfungerende», til tross for at de sliter med det de oppfatter som tydelige symptomer som har vært der siden de var veldig unge.

Stigmatisering

Jeg har mottatt henvendelser fra kvinner som mener  at de har ADHD, og gjerne skulle hatt dette bekreftet. Likevel velger de å avstå fra utredning fordi de redde for å bli fratatt forsikring, førerkort og eventuelt andre normalgoder hvis de får diagnosen.

 Hvis strengere kriterier og nye retningslinjer gjør at voksne som klarer seg «fint» ikke får utredning for ADHD via DPS, hvordan påvirker dette synet på ADHD fra øvrige aktører som forsikringsselskap, arbeidsgivere osv?

Hvordan påvirkes man av  negative tilbakemeldinger når man ikke kjenner seg igjen i det som blir trukket fram negativt som steriotypisk for ADHD?

Hvordan oppleves det for en velfungerende person å bli møtt med begrensninger/avkortning i forhold til søknad om helseforsikring og uføreforsikring med begrunnelse at «du har potensielt lav arbeidsevne pga ADHD» etter å ha stått i full jobb i 30 år?  Dette fikk jeg selv høre fra IF forsikring da jeg var «dum» nok til å nevne dette med ADHD.

Disse spørsmålene savner jeg mer kunnskap om.

Dette sier forskere

Forskere ved Karolinska Institutet i Sverige publisert i 2021 en registerbasert studie som setter ADHD hos voksne i sammenheng med flere somatiske sykdommer, deriblant muskel- og skjelettlidelser, metabolske sykdommer, sykdommer i nervesystemet og i luftveiene.

Studiet beskrives av hovedforfatter og postdoktor ved Institutt for medisinsk epidemiologi og biostatistikk, Ebba Du Rietz,som viktig informasjon i behandling av voksne med ADHD, sier Karolinska Institutet i en nyhetsmelding.

Til tross for at det ved tidligere studier har vært antydet en sammenheng mellom ADHD-diagnosen og somatisk sykdom, er det ifølge Du Rietz få eksempler på at fenomenet er undersøkt nærmere.

Det er ifølge Du Rietsz heller ikke utarbeidet detaljerte behandlingsretningslinjer for voksne med ADHD som samtidig har andre sykdommer.

Jeg mener derfor at mitt prosjekt vil kunne bidra til økt kunnskap på dette området innen gruppen velfungerende kvinner.

Fibromyalgi er en kronisk revmatisk tilstand der inntil 90 prosent av de som rammes er kvinner. (FHI 2023 m- fl) Ifølge Norsk Revmatikerforbund er de fleste som rammes i alderen i 40-60 år.

Ettersom fibromyalgi ser ut til å ramme flest kvinner, vil det være naturlig å se på sammenhengen og rekkefølgen mellom de to diagnosene. Forskning viser også at fibromyalgi kan være en risiko ved at diagnostisering av kreft og hjerte-kar-sykdommer.

Hanna Skarsvaag konkluderer i sin masteroppgave (2020) at det finnes assosiasjoner mellom Kvinner, ADHD og overvekt, men vi man likevel vet for lite om hvilke spesifikke funksjoner ved ADHD som er forbundet med spesifikke typer forstyrret spiseatferd. Konsekvensene av dette vil i mange tilfeller påføre personen psykiske og fysiske utfordringer. Skarsvaag viser også til en studie fra Folkehelseinstituttet (2016), der omtrent 40 prosent av menn registrert med diagnosen ADHD  også var registrert med andre psykiske lidelser. Tilsvarende tall for kvinner var i overkant av 50 prosent. Komorbiditet ser altså ut til å forekomme oftere hos kvinner enn hos menn.

ADHD-kvinner med høy IQ fornekter symptomene

Doktor Ellen B. Littman, er klinisk psykolog  i New York, og medlem av ADDitude ADHD Medical Review Panel. Hun har forsket og bidratt til flere publikasjoner og bøker om ADHD og kjønn, og da spesielt kvinner. Hun har også forsket på kvinner med høy IQ og ADHD, og ser en tendens til at denne gruppen forklarer feil og utfordringer i livet med personlige feil, og ikke ADHD. Tvert i mot sier hun i artikkelen I “I’m Smart, So I Should Be Able to Overpower ADHD. Right?” ((Littman 2022) ) at kvinner med høy IQ som har blitt diagnostisert med ADHD mener de bør overvinne ADHD ettersom er “smarte”. Hun  trekker samtidig fram at kvinner med høy IQ og gode prestasjoner på skole og jobb, likevel rapporteres å ha følelsesmessige, relasjonsmessige og sosiale utfordringer.

Jeg antar at Littmans funn i USA også kan være relevante for kvinner i Norge. Hvorvidt Littmans informanter er “hvite etniske amerikanere” eller består av kvinner med ulik etnisk bakgrunn.

Jeg har hittil ikke funnet søkbar norsk forskning på velfungerende kvinner med ADHD. Derimot har jeg funnet flere amerikanske artikler, rapporter og studier på teamet. 

Hva vil jeg med dette?

Tilbake til tittelen på dette innlegget. Er ADHD en superkraft eller et hinder for et godt liv? Jeg tror det er begge deler. For enkelte er «superkraften» den mest framtrende, hvertfall inntil man møter veggen og går på «tryne». For andre har ADHD vært et hindre for å passe inn i samfunnet helt fra man var liten.

Det som for én person kunne vært en superkraft, kan ha blitt slått ned og ødelagt underveis hvis man ikke har de rette personene i livet sitt.

ADHD kommer i ulike grader, og faktorer som støtte, oppmuntring og forståelse er viktig for alle. Å forstå seg selv er også grunnleggende for å utvikle og oppretteholde en god selvfølelse. Min erfaring er at velfungerende kvinner (og menn) kan være like sensitive overfor kritikk og det å ikke «passe inn» som personer som sliter med grunnleggende ferdigheter. Vi bare skjuler det bedre. Og det å skjule hvor mye energi man bruker på å «spille normal» er slitsomt. Ofte ganske utmattende, faktisk. Særlig når man ikke klarer det i alle ønskelige situasjoner.

Hva med høytpresterende urolige barn?

Som lærervikar og svømmetrener gjennom mange år, opplever jeg at det er de barna som sliter mest som får tilrettelegging og oppmerksomhet. Og det skulle bare mangle, da det er disse barna som trenger det mest. MEN, jeg ser også barn som minner sterkt om meg selv. De er nysgjerrige, arbeidsomme og skoleflinke, men avbryter stadig både meg og kameratene, og blir ofte tilsnakket og får kjeft fordi de er urolige og forstyrrer de andre. Det jeg ser her er at disse barna ofte kjeder seg. De er ferdige med oppgavene, og siden de må vente på at de andre skal bli ferdige, begynner de å skape uro. Selv ble jeg kasta på gangen i barneskolen mye mer enn en gang. Det samme skjedde på svømmetreningen med rekruttene, der jeg sto på henda i vannet mens treneren pratet, eller avbrøt han mens han ga oss instruksjoner. Heldigvis tok jeg meg ikke nær av det mer enn akkurat der og da. Som svømmetrener har jeg eksprimentert med å flytte barn som andre trenere har stemplet som «håpløse» og som bare «plager andre» over i en bane med større tempo. Dette har ofte fungert bra, da barna trenger utfordringer som står i stil med kapasiteten. Etter å blitt flyttet et nivå opp, har de ikke lenger hatt tid til å tulle mens de venter på andre, men heller brukt kreftene på å svømme. Enkelte trenere har vært overrasket over det positive resultatet, mens verken barna selv, eller jeg har vært særlig overrasket.

Jeg tenker derfor at det kan være lurt å tilpasse bedre for de barna eller elevene som prestere bra, men som blir urolige når de kjeder seg. Men det krever at man har kapasitet og mulighet til dette. Dette er ofte ikke barn som har en formell ADHD-diagnose, ettersom de klarer seg «for bra» til å bli utredet. En del av disse barna er nok kun normalt urolige, all den tid det faktisk er helt normalt å være litt urolig når man kjeder seg….Likevel, enkelte av disse har kanskje en skjult ADHD-diganose som ikke fanges opp. Kanskje er det noen av disse som kryper til korset og ber om en utredning når de har møtt veggen eller kommer i en livskrise 30 år senere?

Derfor trenger vi mer kunnskap

Min erfaring fra idrettsmiljøet og blant venner og kjente er at ADHD både kan opptre nesten like hyppig hos de såkalt velfungerende som det «ikke synes på «, som blant de som sliter med å få tilrettelagt skole og jobb for å kunne nå sitt fulle potensiale. Følelsen av ikke å strekke til og ikke å passe inn er til stede hos begge gruppene. Jeg tror at det å forske mer på de såkalte veltilpassede, og også åpne for å ta inn denne gruppen til utredning, vil spare samfunnet for unødvendig høye utgifter i form av utgifter til trygd, helsetiltak og kriminalitet på sikt.