Som treåring snek jeg meg ut midt på natten og løp til stranda for å bade. Siden har svømming vært den beste ADHD-medisinen for meg. 

Svømming er min medisin. Jeg er derfor ekstremt happy for at jeg alltid har vært vanngal, og dermed fant det naturlig å starte med svømming som barn. Siden ble det konkurransesvømming i flere år, og nå svømmer jeg masters, det vil si sammen med andre voksne.

Svømming er en  idrett jeg kan drive med hele livet, med den intensiteten som passer meg til enhver tid. Hvis jeg vil, kvitter jeg meg  med relativt mye energi i løpet av kort treninstid.  For oss som har litt mer ubalansert energi enn gjennomsnittet av befolkningen, er svømming derfor en meget god treningsform.

Om du velger svømming, løping, langrenn eller annen kondisjonsidrett er uvesentlig, så lenge du blir sliten på en god måte. Treningen skal gi  deg den gode «endorfin»-følelsen, som ikke bare balanserer energien, men også gir en slags mesteringsfølelse og tilfredshet over å ha «gjort noe» konstruktivt.

Når jeg svømmer reglemessig fungerer jeg også mye bedre på alle andre plan. Det blir enklere å organisere hverdagen, ettersom energien er bedre fordelt. Tilløp til lett akutt depresjon og negative tanker forsvinner også.

 

Klorvann gjør underverker

En god dag for meg er en dag da jeg har skapt noe eller kan krysse av på lista over «arbeid utført». Det kan også være at jeg for en gangs skyld har fulgt planen jeg hadde da jeg sto opp. Som frilanser uten fast inntekt går mye tid bort på tankespinn, stress, bekymring og det å prioritere og organisere hverdagen.

Det skal også lite til for å bli distrahert under langvarige konstentrasjonskrevende oppgaver. Mens andre «normale», gjerne innhenter seg etter et par minutter etter en forstyrrelse i arbeidet, bruker jeg mye lengre tid før jeg er tilbake i flowmodus. Ved hyppige forstyrrelser får jeg ofte ikke fullført noe av det jeg hadde planer om i løpet av dagen.

Hva skjer da? Jo, jeg sitter igjen med følelsen av å være totalt håpløs. En sånn dag er definitivt ikke en god dag. Blir det for mange slike dager på rappen, bygger irritasjonen og selvforaktet seg raskt opp. Raskere enn jeg klarer å styre.

Dette er nok noe alle kjenner seg igjen i til en viss grad. For min del vokser denne negative tankeprosessen mye raskere enn hos de fleste andre jeg kjenner, og impulskontrollen blir følgelig dårligere. Det neste steget er den indre dialogen med meg selv om «alt jeg ikke får til her i livet.» Da nytter det lite at du argumenterer  med alt som faktisk gjøres meget bra i det samme livet. I slike øyeblikk kan du like gjerne fortelle meg at jorden er rundt, og jeg vil mest sannsynlig svare at  «Nei, jorden er flat. Paddeflat!».

Denne kortslutningen er ganske destruktiv, men den er så innarbeidet at det skjer automatisk.

Det er NÅ jeg må UT! Gjøre noe fysisk, før ideén om at jorden er flat for lov til å vokse ytterligere.

Det er NÅ, når det koker i hodet og de mentale varsellampene nærmer seg kokepunktet, at jeg MÅ  en tur i bassenget.

En times plasking gjør underverker, og ting som så helsvart ut før jeg stupte uti, ser som regel overkommerlig ut etter en kilometer eller to i bassenget. Kanskje jeg til og mer har løst problemet i løpet av økten, uten an gang å tenke på det. Kun ved å bruke opp litt negativ overskuddsenergi.

Litt klorvann, selv om det ikke lukter så godt, kan nemlig gjøre underverker på en dårlig dag.

 

Rømte til stranda som ettåring

Første gangen jeg forsøkte å rømme var jeg ett og et halvt år. Vi var på ferie på Ibiza, og stranden var helt fantastisk. Jeg husker ikke så mye fra ferien som ettåring, bortsett fra tre ting; vann, strand og en diger blå nivea badeball. Den siste tilhørte en dansk jente fem år. Jeg synes hun var kjempevoksen, og jeg elsket den blå ballen hennes. Hun synes også hun var ganske så voksen, for hun tok automatisk på seg ansvaret for meg som strandvakt, og lot meg også leke med ballen.

Foreldrene min holdt naturligvis øye med oss. Det var lurt, for plutselig droppet jeg ballen og satte kursen rett ut mot Mallorca. Fattern fulgte lynkjapt etter, og fikk grepet meg i armen før jeg gikk under.  Men jeg ga meg ikke, og slik fortsatte det inntil gamlingene fant ut at de skulle la meg gå under så vidt – så kanskje jeg lærte.  Jeg gikk under, lo og spyttet ut saltvannet.  «Linn svømme selv!», gurglet jeg. Ideén deres hadde virket mot sin hensikt.

To år senere var vi på ferie i Risør, der familien leide et hvitt hus like ved sjøen.

Midt på natten snek jeg meg opp, låste opp døren, og løp av gårde gjennom det lille skogholtet ned til stranden. Klokken va 0300.

Alle i huset purket og sov, bortsett fra hunden vår Funny. Den snille og pliktoppfyllende schäferen fikk med seg at «ungen» hadde stukket av, og satte etter.

Jeg husker at hun tok meg igjen rett før vi nådde vannet. Jeg måtte klatre over en trestamme som lå over stien, og Funny forsøkte å stoppe meg.

Jeg klatret over treer, og fortsatte nedover til vannet. Hunden ble fortvilet og satte i gang å bjeffe alvorlig høyt. Så høyt at huset der oppe våknet til liv. Fattern oppdaget at ytterdøra sto åpen, og at hund og barn var borte.

Han visste hvor han fant meg, på stranda selvfølgelig. Selv uten bjeffingen ville han intuitivt løpt til stranden.

Der sto jeg med vann til livet, og kjeftet på en fortvilet hund som svømte frem og tilbake foran meg for å hindre at jeg gikk lengre ut.

Hva som ville skjedd hvis Funny ikke hadde varslet, tatt ansvar og forsøkt å stoppe meg, vet vi jo ikke. Jeg mente at alt ville gått helt fint. Gamlingene var, og er fortsatt, av en helt annen oppfatning. At hunden var nattens helt og undertegnede det motsatte, var det ikke tvil om.

Året etter tok jeg bomba fra stupetårnet på ferie i Danmark. Pappa og jeg var først i det lille bassenget, og pappa hadde spurt faren til en gutt jeg lekte med om å holde et øye med meg mens han var på do i to minutter. Vi var som sagt i plaskebassenget, men også her klarte jeg å snike meg av gårde til det store bassenget i et sekunds uoppmerksomhet.

Da fattern kom ut i hallen igjen, var det første han så en lyshåret fireåring forsvinne opp og ut fra stupebrettet, for så å lande med et plask. Bomba! Jeg tok bomba for første gang! Det var superartig i tre sekunder, inntil fattern grep fatt i meg og dro meg inntil kanten «Jeg kan svømme selv!» hveste jeg så klorvannet sto ut av neseborene.

Først da vi fikk hytte i Kragerø året etter, fikk jeg bevist at jeg faktisk kunne svømme. Om jeg kunne svømme tidligere vet jeg ikke, jeg fikk aldri muligheten til å prøve det før noen hanket meg inn etter armen.

 

Undervurderes fysisk aktivitet i behandlingen?

Jeg blir like overrasket hver gang et av de store mediene publiserer «Trening hjelper mot ADHD» på nyhetsplass. Dette er overhodet ikke en nyhet i dag, men tyder heller på at kunnskapen rundt dette ikke er så kjent som jeg forventer i 2018.

Trening og fysisk aktivitet bør etter min mening prioriteres langt høyere i behandlingen av personer med ADHD enn det gjøres i dag. Vi som er vokst opp med aktiviteter og har drevet sport hele livet, har nok en klar fordel når det gjelder å mestre hverdagen som voksen med typiske ADHD-symptomer som redusert konsentrasjon, oppmerksomhet og impulskontroll.

Mangelen på dopamin i hjernen gjør at vi oftere «kjeder» oss enn den øvrige delen av befolkningen, og derfor gjerne søker mer «spenning » enn snittet. Denne søken etter spenning og  adrenalin kan reduseres ved fysisk aktivitet, selv om dette i seg selv ikke er nok for mange.

En utfordring er nok at svært mange ikke har tilstrekkelig med ressurser rundt seg til å drive eller starte et aktivt liv.   Men igjen, dette handler om prioritering og fokus.

For meg er svømmingen blitt min måte å kanalisere ut dårlig energi og destruktive tanker på. Og det vil det være resten av livet, hvis jeg får det som jeg vil.