HJELP, hva gjør jeg hvis jeg ikke kan trene ?

Hva gjør en ADHD-erinne hvis hun en dag ikke klarer å opprettholde den nesten-daglige treningen på grunn av sykdom? 

I sommer har jeg hatt flaks! Jeg unngikk skader lenge nok til at jeg klarte å trene meg delvis opp og delta i VM i svømming for masters. Og appåtil komme på pallen og ta bronse. Det var sykt gøy, og den beste prestasjonen plasseringsmessig i et VM ever.

Men forrige helg sa det stopp. Et optimistisk forsøk på å løpe av og fra smerter i ankelen og hofte de siste ukene i opptrening til Koster Swim Run, kuliminerte i en hylende og sinna 49-åring som ikke klarte å røre seg fra stuegulvet.

Som det står i artikkelen i lokalblekka, er ADHD og revematismen de viktigeste grunnene til at jeg trener så ofte som jeg gjør nå for tiden. Det er viktig å få med det, synes jeg.

Drømmen er å holde meg skadefri nok til å kunne delta i VM i Japan om to år, og kanskje EM neste sommer.

MEN, jeg er bekymret. VM og EM er mål i seg selv, men mest av alt er dsse konkurransene «gulrøttene» som får meg til å trene de dagene jeg egentlig ikke har tid eller ork. Hovedfokus nå er å holde meg fri for skader og smerter. Hovedfokus er ikke lenger å vinne/ta medaljer i  VM eller EM eller sette rekorder her og der. Men skadene hindrer meg likevel, hvertfall foreløpig,  å drømme om det siste… 😉

Les også: – Har du kvikksølv i ræva?

Det har vært nok av «NoGo»-s og kanselleringer av stevner på grunn av skader, og jeg er ganske lei av det…

Etter noen dårlige år med masse «vondter» i form av betente skuldre, såre ankelre, røkne leddbånd og revmatiske plager, har jeg innsett at jeg kan ikke forvente å svømme like bra som hvis jeg hadde vært frisk.

Ja, den erkjennelsen sitter LAAANGT inne, men den gjør at jeg ikke lenger føler noe i nærheten av selvforakt overfor dårlige prestasjoner. Jeg har mistet mye av styrken i føtter og ben, noe som som gjør at jeg ikke lenger kan sprinte crawl eller holde «bølgen» på butterfly. Det siste er verst, ettersom eg elsker butterfly. Selv om jeg prøver å trene opp føttene igjen med styrke og zoomers, går det ikke. Det gjør bare vondt. Skader likevel ikke å fortsette å prøve, tenker jeg.

Men som jeg har sagt før; Svømming er min ADHD-medisin. Hvis jeg går jeg tre-fire dager uten særlig fysisk aktiviet blir jeg ufokusert, irritabel, slurvete, lettantennelig og deprimert. I tillegg kan jeg begynne å rote med spisevaner. For mange år siden hadde jeg en periode med spiseforstyrrelser, og det var først for 5-6 år siden at jeg på egenhånd, konkluderte med at dette delvis hang sammen ADHD-diagnosen. Det var ikke noe fokus på sammenhengen mellom ADHD og spiseforstyrrelser i behandlingsprogrammene i Norge tidligere, og jeg vet ikke om dette har bedret seg..? Tviler…

I dag kjenner jeg rett og slett at den indre uroen jeg opplever ved manglende aktivitet over flere dager er med på å forstyrre reguleringen av sultfølelsen.

Samtidig føler meg, som de fleste andre, «lykkeligere» etter en treningsøkt. Endorfiner skal neimen ikke undervurderes. De er så snille at de øker selvfølelsen, selvtillitten og synet på verden blir nesten rosa.

Ja, det er utrolig at en halvtime i bassenget eller skiløypa får en sort hverdag med «halvtom flakske-«modus til å bli en topp kveld med «halvfull flaske»-fokus.. Negative tanker og bekrymringer snus til en verden av uendelige muligheter…

Les også: Den usynlige balansen

Tørrtrening på startstup i Gwangju sentrum.

Så hva vil jeg fram til med dette innlegget?

Jo, at jeg er livredd for å miste muligheten til å trene! Jeg har de siste årene hatt revmatisme, i form av psoriasis, leddplager og vissnok også artrose i håndleddene.

Til helgen skulle jeg delta i en konkurranse med havsvømming og løping, såkalt Swim Run. Men bena nekter plent å samrbeide på landjorda.
Venstre ankel gjør vondt etter 4-5 kilometer rolig turgåing.
Høyrebenet er stivt i lysken /hofta, og i går hadde jeg den verste dagen noen sinne i forhold til smerter.

Det startet med gradvis økende smerter utover søndagen, og mandag kveld kunne jeg ikke gå. Ikke løfte benet og ikke bevege lårleddet uten å hyle til ved hver minste beveglese.
Jeg ble rett og slett stående 10 minutter på stuegulvet, med vekten på venstre ben, mens jeg funderte på hvordan jeg i alle dager skulle komme meg bort til soafen uten å «dø» av smerte. Mannen min ringte legevakta for råd, men jeg fikk satt meg i sofaen til slutt.

16 GRADER OG MANETFRITT PÅ KOSTER, meldes det fra arrangøren Men jeg burde kanskje skjønt at anklene ikke er egnet for å løpe 15 km, men det var lysken og hoften som sviktet mest. Er bare å glemme løping og lange fotturer for en stund ser det ut til.

Etter smertestillende våknet jeg opp i dag til et nesten normalt fungerende ben.. Men hva i all verden er/var dette? og kan det skje igjen?

Nyere forskning mener forøvirig å se en sammenheng mellom ADHD/ADD og revmatiske plager, som følge av overbelastning og «høye» skuldre og høyt tempo over tid.

Forløpig er det «bare» løpingen jeg må legge vekk, samt lengre fotturer med store høydeforskjeller.
Men dette bringer tanken videre til at jeg  kanskje en dag ikke klarer å komme meg i bassenget.

Hva vil det ha å si for meg med mine trekk? Det finnes garantert muligheter, men jeg har problemer med å godta at jeg er i en alder der ting går nedover og jeg må innse at livet og målene man har hatt for seg selv må legges om og til side.

Kvinner Med ADHD/ADD Oss REVMATIKERE i mellom! Voksne med ADHD Revmatisme og Kroniske Smerter – Norge: Forskning og nyheter

Bronsen i VM var resultat av trening, disiplin og at jeg klarte å holde meg frisk.