Dette fikk jeg stadig høre da jeg var liten. Å havne på gangen eller få tilsnakk fordi jeg snakket uten å rekke opp hånden, korrigerte læreren faglig, eller kranglet med en medelev om en stol, var helt vanlig.
Jeg lurer ofte på om det hadde vært bedre om jeg hadde fått diagnosen som barn, og ikke som 39-åring på eget intitiativ ?
Da ville både jeg og andre rundt meg visst årsaken til hyperaktiviteten, den manglende impulskontrollen, akutte sinneutbrudd og «artige» påfunn. Da jeg vokste opp var det ikke noe som het ADHD. Det het MBD, og gjaldt kun gutter under 15 år. Prototypen var «Dennis» i klassen som satte tegnestifter på stolen til læreren.
Jeg var ikke sånn. Jeg var bare aktiv, snakket masse og altfor fort, var oppslukt av mine egne interesser , kunne alle verdens hovedsteder og svømmetider utenatt, og var blant de beste i klassen faglig. Det siste gjorde sitt til at ingen trodde jeg hadde problemer med konsentrasjonen, ettersom jeg «kunne når jeg ville». Faktum var at det enten var snakk om hyperfokus , eller intet fokus.
Heldigvis hadde vi ikke internett. Da hadde jeg nok som ung fått store problemer med å holde fokus på rutinepregede oppgaver hver gang jeg skulle faktasjekke et elller annet.
Ville det vært bedre med en diagnose, enn å stadig konfronteres med at man ikke er «innafor boksen»? Ville en diagnose tidligere gjort noe fra eller til med selvfølelsen som voksen?
Det er ikke før de siste ti årene det virkelig har gått opp for meg at jeg ikke er som andre, og heller aldri kommer til å bli det. Noen vokser av seg symptomene. Det har ikke jeg gjort. Unntaket er enkelte tvangstanker og tvangshandlinger, samt noen moderate tourette/ autisme-symptomer. Disse er blitt mye bedre eller forsvunnet helt.
Jeg må for eksempel ikke lenger forsikre meg om at jeg kan alle verdens hovedsteder utenatt for å få sove, ei heller pugge og visualisere alle seks badedraktene som ligger i skapet, slik jeg måtte som 13-åring.
Jeg må derimot fortsatt holde fokus på trening og rutiner, være bevisst på inntak av nesten alle typer mat, alkohol, dundersalt og tyrkisk pepper, og ikke minst negativ innflytelse og destruktive tanker om meg selv.
Jeg er fortsatt superkonsentrert om morgen, og kreativ om kvelden. Dette siste har jeg lært å utnytte.
Jeg er også stø i norsk gramatikk og språk, hvor jeg hadde karakteren 6 på ungdomskolen. Men jeg sliter med å unngå tastefeil når jeg skriver på PC-en, rett og slett fordi det går for fort i svingene. Dette skulle jeg gjerne vært for uten, spesielt ettersom jeg har skriving som en del av arbeidet mitt. Heldigvis finnes det muligheter for rask redigering, noe jeg benytter meg flittig av. Bare i denne artikkelen har jeg rettet fem-seks stavefeil i løpet av en time. Du finner garantert flere!
Mange mener nok at jeg burde funnet meg et annet yrke som var mer praktisk. Skulle jeg startet utdannelsen i dag, ville jeg kanskje satset på dyrlege eller noe helt annet, i kunsterisk retning. Sosialantropologien, oppdagelse av andre land og kulturer og journalistikken var likevel førsteinteressen, og er det den dag i dag. Jeg vant nylig «Årets reiseblogg 2018». Det er ikke dårlig med tanke på at jeg flere ganger har holdt på å slette hele bloggen i akutte sinneutbrudd grunnet tekniske utfordringer. Tålmodighet hadde derfor vært en fin gave, hvis du vil gi meg noe til jul!
Tilbake til spørsmålet over: Ville det vært bedre å få ADHD-diagnosen tidligere?
Jeg vet ikke, og er redd for at svaret er nei. Jeg tror likevel det er enklere å få dette i dag enn for 20 år siden, ettersom man vet noe mer om det nå. Kunnskapen om oss jenter/damer med ADHD er fortsatt liten. Spesielt gjelder dette hvordan ADHD-symptomene har påvirket livet vårt og selvbildet fra barndommen opp til voksen alder. Her finnes det mange ufortalte historier, som bør fortelles.
